La Paz - Tupiza - La Paz

Banden som dro til oerkenen.
see all photos »

Hallo igjen.

Jeg har ikke oppdatert bloggen gjevnlig i det sisste men det faar bli som det blir, det viktigste er aa reise aa ikke aa skrive blogg saa dere faar ha meg unnskyldt...

Altsaa etter aa ha vert paa Lake Titicaca, krysset jeg grensen over til Bolivia for aa komme meg til den hovedstaden i verden som ligger hoeyest over vannet; La Paz (de facto) med 4200 meter. Umiddelbart etter aa ha krysset grensen var det en merkbar forandring iform av at Bolivia var mindre utviklet - aa ikke minst mindre beroert av globaliseringen. Det foeles nesten litt skjoert aa reise rundt her, men veldig innteresant aa kansje litt mere ekte? Det foerste en laerer seg er aa forvente det uventede - det meste er noe annerledes, mindre bereinlig og har mere skjarm.

see all photos »

Det foerste intrykket av La Paz, bortsett fra at veiene maa vere mere humpete enn veiene i Beirut, var at byen var et kaos. Jeg tror ikke det finnes noe som kan kalles infrastruktur. Alikevel er byen et skjarmerende kaos. Noe negativt er det at gaten brukes til en kombinasjon av vei, gangfelt og do. Men siden offentlige toaletter ikke er aa oppdrive, aa en trenger penger faa aa komme inn paa et sted med baño, sa blir det vel fort saann.                                           Foer vi kom frem til buss stasjonen broet bussen sammen like utenfor sentrum. En ting som er fasinerende med aa reise alene er at en omtrent alltid er sammen med noen. Utenfor bussen traff jeg paa Sigurd og Trine fra Oslo, aa vi bestemt oss for aa labbe ned til sentrum ilag for aa finne et haerberg.

Kate med en vulkan i bakgrunnen.
see all photos »

Ganske snart fant jeg og Sigurd ut at vi ville proeve aa sykkle ned Deathroad. Doedsveien har faatt navnet sitt fordi den var den veien som krevde flest liv i aaret en liten tid tilbake, hovedsaklig av lokale busser som kjoerte av veien. Siden det utenfor skrenten av veien stort sett er ett fritt fall paa mellom 20 og 300 meter faar utforkjoeringene fatale konsekvenser. Naa har Coroaco, som er byen i bunnen av dalen faatt ny vei, saa det er stort sett lokale turistbyraaer med guider og fjellsykkler som frekventerer veien. Turen startet paa 5200 meter og endte paa 1300. Sykklingen var skikkelig morsom aa det er ikke til aa stikke under en stol at kroppen fikk stimulert adrenalinbehovet for dagen, selv om den fysiske utfordringen var absolutt overkommelig.                                             Fjellsykkling (downhill mountainbikeing) gav mersmak! 12 timer etter at vi drog fra herberget var vi hjemme igjen, bra slitne, sultne og klare for aa koeye.

4 Dager i fantastiske omgivelser.
see all photos »

Noen dager senere bestemte jeg og Kate paa 26 fra Canada for aa dra soerover for aa se Solar de Uyuni som er en oerken av salt 3600 meter over havet. Vi bestemte oss for aa proeve aa oppleve parken fra det soerligste punktet etter anbefalinger - og aa komme oss dit med tog. Togturen fra Oruro til Tupiza var paa 12 timer aa da vi skulle kjoepe billettene var det bare billigste klasse igjen (populare). Sitteplassene var tre og en halv fots breie benker for tre personer med nitti graders rygglener, som vendte mot en tilsvarende benk, med benplass som var for liten for gjennomsnittlige bolivianere. Vi var de eneste ikkelokale i vognen. Aa paa et tidspunkt var vognen saa ovefullt at hele midtgangen var stappet med sittende passasjerer. Toalettet var flasker som en hadde med seg. En av de faa gangene jeg klarte aa sove litt paa natt toget, vaaknet jeg med et fremmed herreskitt 3 cm fra fjeset, til Kates store begeistring. Da vi tomlet oss ut 12 timer senere var vi komplett utsitte, det verket i de fleste kroppsdelene aa vi ble enige om aa ta bussen naar vi skulle tilbake til La Paz.

Paa fotballbanen fikk vi pryl...
see all photos »

I Tupiza fant vi selskapet vi var blitt anbefalt aa mens vi spiste middag traff vi tre tyskere vi fikk overtalt til aa bli med oss. Turen var en firedagers jeeptur gjennom oerkenen, aa grunnen til at vi begynte i soer var aa faa stigende scenarioer, med selve saltoerkenen den sisste dagen.

Denne turen boed paa noen fantastiske overraskelser! Selv om vi hadde hoert fra folk som hadde reiste verden rundt at dette kansje var hoeydepunktet med turen deres, var vi ikke forberedt paa hvor nydeligt det skulle vaere. Etter aa nettopp ha gjort incatrailen trodde jeg ogsaa et jeg ikke skulle vere saa lett aa overraske. Selv om de to turene ikke kan samenlignes - incatrailen inneholder jo ogsaa den fysiske utfordringen, historisk preg og arkeologiske severdigheter, saa er Salar de Uyuni  det visuelle og estetiske hoeydepunktet til naa. Det er vanskelig aa beskrive fordi det finnes nok ikke noe lignende sted i verden aa jeg har derfor ingen assosiasjoner til aa forklare det med. Du maa bare dra der selv en gang!!

see all photos »

Tyskerene viste seg aa vaere hysterisk morsomme, aa ved den andre overnattingen 5300 meter over havet, ble vi utfordret av de lokale barna til aa spille fotballkamp: Bolivia mot de andre, og pokalen skulle vaere en stor flaske cola. Vi bestemte oss ganske snart for aa kjoepe flasken med brus selv om vi kom til aa slaa de soete barna.

Kampen ble et helvet! I den enorme hoeyden var vi knappt nok i stand til aa springe 15 skritt uten at det svei i lungene aa prikket i fingrene i mangel paa roede blodlegemer og oksygenopptak i kroppen. De smaa jaevlene gjorde sanynsynlig vis det samme hver gang det kom en jeep med hoeye gringoer fra flatmarken. Etter sudden death maatte vi innroemme at slaget var tapt med     4-3  til Bolivia aa overrakte pokalen til de jublende barna ved eldstemann og kaptein Andres paa 8 aar. Vi trakk oss rolig tilbake til sovesalen med sviende lunger hvor vi tilbrakte en natt i hosteorgier.

see all photos »

Den sisste natten tilbrakte vi i et hotell som var bygget i salt, hvor vi fikk en etterlengtet dusj, en godt tilberett lamabiff og en myk seng. Neste morgen stod vi tidlig opp for aa se selve saltoerkenen. Etter aa ha tilragt 3 dager i omgivelser som vil ta pusten fra de fleste, i oerken aa fjell med vanvittige frgekombinasjoner, pelikaner og varme kilder foelte vi oss mettet innvendig av alle inntrykkene. Men da vi kom til saltoerkenen som hadde et 30meter tykt lag paa det meste var det bare aa gjoere plass til mere...

see all photos »

Naa er jeg tilbake i La Paz. Jeg har faatt utsatt flyet mitt fra Lima til San Jose med to uker saa jeg skal faa med meg litt mere her. I morgen begynner jeg paa en trdagerstur for aa komme meg paa toppen av Huayana Potosi paa 6088 meter. Oensk meg lykke til siden jeg har slitt litt med hoeyden. Etterpaa dra vi kansje til Rorrenbache for aa oppleve jungelen og pampasen foer jeg vil proeve aa komme meg til Ica for aa staa paa sandbrett i sandynene i oerkenen.

Salar de Uyuni staar nok paa topp tre av anbefalingene mine. Aa reise er ikke noe en gjoer fordi en er heldig, men et konkret valg som en tar aa som alle kan gjoere. Saa kom dere ut aa opplev det selv...

Salar de Uyuni, alt det hvite er salt!
see all photos »

Lars Kristian